For noen uker siden leste jeg en sak hvor det ble hevdet at fellesdusjer var positivt for unge selvkritiske jenter. Det å se andre jenter nakne skulle liksom virke som en realitycheck. “Se her sånn ser jenter ut, nå kan du føle deg vel med alle skavankene dine på utstilling!” Jeg kunne ikke vært mer uenig. Og man trenger ingen religiøse pekefingre rettet mot seg for å bli frastøtt av tanken på å blottstille alle kompleksene sine for de nakenfrie, trygge og selvsikre jentene man går på skole med.
Vrææl! Barndomstraumer.
Selv 13 år etter at mine siste tvangsdusjinger i skolen er over blir jeg helt kvalm av å tenke på de grusomme halvtimene hver uke da jeg måtte desperat finne på nye grunner til å slippe å kle av meg foran klassevenninnne mine. Husker med skrekk og gru helt fra 1.klasse i barneskolen at jeg gruet meg til 3. klasse. Da gikk det rykter om at man måtte begynne å dusje etter gymtimen. Det skal sies at jeg hadde ingen skavanker som 7-åring. Men for meg har det å være naken i en stinkende, klam garderobe med små, sprutende, auschwitz-dusjhoder og soppbefengte fliser med 15 andre jenter vært et jævla mareritt siden før jeg visste hva “godt selvbilde” var for noe.
Slik jeg følte meg i fellesdusjen
Men dusje måtte du. De som ikke dusjet var ekle. Og de som ventet til alle de andre var ferdige var rare. De som dusjet med klærne på ble mobbet i hjel. Inn i dusjen måtte du. 10 år gammel og full av avasjon og skrekk turet jeg med nølende krabbeskritt inn i dusjen slik at jentene i klassen bare kunne se ryggen og rumpa mi. Fronten orket jeg ikke tanken på at de skulle se. 15 sekunder spyl og så kaste seg inn i håndkleet som var søkkvått fordi det hang så nærme dusjen at det strengt tatt kunne vris opp innen jeg var ferdig. De andre orket jeg ikke se på engang. Jeg vet ikke hvorfor dette var en så brutal del av skoleuka for min del, jeg var helt lik alle de andre. Bortsett fra at jeg hadde svart hår da. Og at noen hadde fortalt meg at jeg hadde rar kropp.
Etter å ha hatt kronisk mensen i noen måneder på ungdomsskolen begynte gymlæreren å true med fraværsanmerkninger og nedsatt gymkarakter og gud veit ikke hva. Jeg husker jeg måtte tenke meg om et par ganger. Valgets kvaler. Vil jeg ha god karakter eller vil jeg dusje med de andre jentene? Som 14-åring endte jeg selvsagt opp med å skulke gymtimene, glemme gymbagen, gunstig nok “tråkke over” eller “skade meg” på et eller annet vis. Også da selvsagt ha mensen så ofte at jeg ble tribunesliter som tvinnet tyggegummien rundt fingeren før jeg visste ordet av det. Jeg likte faktisk gymtimene. Jeg var slank, sprek, populær og flink til å spille volleyball og basketball. Jeg likte faen meg gym! Men den halvtimen med eyeballing og småskravling i klissnakenheten når dagens økt skulle vaskes vekk synes jeg var så ufordragelig at jeg fikk angst. Kvalmende angst.
Fear
Jeg er med andre ord ingen god potensiell kandidat for en heftig gangbang eller nudiststrender. Masse nakne mennsker sammen er guffent. Det er angstfremkallende og det er helt feil å tvinge folk til å dusje sammen. Nakenhet er for noen det mest naturlige i verden og for andre noe ekstremt privat. Når alt kommer til alt oplevde jeg det nærmest som et konstant, vedvarende overgrep å bli konfrontert gang på gang på gang med hvorfor jeg var så sær at jeg ikke ville dusje med de andre. Klassevenninnene mine snakket om det til folk og på et eller annet tidspunkt hørte jeg rykter om meg selv om at jeg ikke dusjet. Som i noensinne! De evneveike lærerene ble sinte, forbanna og strenge og sa at jeg måtte skjerpe meg og slutte å være så fjåsete.
For det var nettopp det. Jeg var jo ikke sjenert, usikker eller annerledes eller noe som helst egentlig. Når jeg tenker nøye etter var jeg en pen, kul, høylytt erkefjortis som hadde så mange venner at jeg nesten ikke visste navnet på alle.
Jeg var jo ganske fjåsete gjennom store deler av undomstiden min. Men også ganske liten, redd, engstelig, usikker og forvirret. Jeg var en av de jentene som spiller nemesisen til den stille lesehesten i high school/college filmer fra USA. Selverklært superfjortis, men kompleksene var min kryptonitt. De slukte meg alltid. Så det at jeg skulle skape meg sånn for å slippe å ha gym det kom ikke på tale. Eneste grunnen til at jeg ikke ble mobbet i hjel for den bisarre oppførselen min var vel nettopp det. Jeg ga helt F i alt annet. Men kroppen min ville jeg ha for meg selv. Og det fikk jeg faen ikke lov til. Den måtte på display to ganger i uken.
På videregående ble det om mulig enda mer pinlig og nå hadde jeg faktisk fått ekte, overvelmende komplekser også.
Her er listen over ting jeg mente at var galt med kroppen min da jeg var 16 år, slank og helt jævla underbar:
Røde nupper på armene (jeg prøve å BLEKE de med H&M blekemiddel)
Store hender (Jeg gikk med de inni genseren eller knyttet)
Hårete underarmer/lår/legger (jeg barberte de)
Feit (jeg spiste efidrin slankepiller fra USA og overlevde på funlight i dagesvis)
Store føtter med stygge tær (jeg presset meg inn i sko som var 2 strs for små og led deretter)
Hesterumpe (jeg var overbevist om at jeg hadde rumpa til en 70-åring).
Stygg hud
For mørke brystvorter
Jeg må minne om at jeg så absolutt ut som alle andre 16-åringer. Og at jeg når jeg IKKE stod naken i dusjen med de andre selvtilfredse, avslappa jentene følte jeg meg ofte både vakker, ven og vis. Men jeg hadde komplekser de andre ikke kunne drømme om.
Poenget mitt er uansett at jeg måtte få sammenbrudd foran rådgiveren på skolen og innrømme min mørkeste, flaueste hemmelighet. At jeg var så full av selvforakt og hat for min egen kropp at jeg ikke orket tanken på at noen skulle se den. Herregud jeg orket ikke se på den selv engang.
DA fikk jeg en egen dusj. Etter at det hadde rakna for meg og jeg stod og hiksta desperat etter å få slippe den plagsomme dusjingen. Når jeg gikk i 2. klasse på videregående. Etter et patetisk melt-down hos gymlæreren/rådgiveren. For øvrig samme dame som da jeg ett år senere ble paralysert av panikkangst og ikke fungerte som menneske i 4 måneder anbefalte meg å gå til FOTSONETERAPI…. En kjerring jeg aldri skal tilgi. Snakk om feilansatt kvinnemenneske.
Lang historie kort: jeg fikk kjæreste da jeg var 19, snakket med en svinedyr, men fabelaktig psykolog og de begge lærte meg et og annet om hvor flott man egentlig var. Mye slapp taket og 20-årene var en blanding av Suzanne Aabels private sexuelle revulosjon og veien til å prøve å sette pris på hva mine gener og naturen og gud (eventuelt satan) har gitt meg.
MEN! Det skal sies at sist gang jeg dusjet i en fellsdusj, (Roskilde 2005) da så jeg en dame med veeeeldig kort rumpesprekk, en med brannskader, en med så mye hår på tissen at jeg fikk lættis og en god venninne som fikk “slå seg på knærne lættis”, kliss naken foran meg fordi hun oppdaget at det var JEG som var fellesdusjens verste mareritt. Mens alle andre dusjet av seg festivalmøkka stod Suzanne og ihjelglodde de andre dusjerne med skrekk og gru. Lette etter skavanker og feil. Og fant dem! Selvsagt. De var jo mennesker. Det var helt topp. Å innse at man ser andre som man ser seg selv og alt det der. Selvom jeg selvsagt valgte den dusjen hvor jeg følte at jeg selv syntes minst mulig. Bakerst innerst ved veggen.
Dusjforheng og skillevegger er alt jeg ber om. Dusjforheng og skillevegger. Jeg kan ikke snakke på guttene sine vegne, men er rimelig sikker på at både de unge jentene som gladelig viser frem kroppen sin og de som heller vil ofre artiumet sitt enn å dusje i fellesdusj to ganger i uka hadde satt pris på ET JÆVLA DUSJFORHENG!
Husk å vask tissen! Foran alle de andre…
suzanneaabel 