Fakta om forelskelse

Siden norges mest forelska par (hvis vi skal tro alle tweetsa dem i mellom, nyhetsoppslagene hvor de hyller hverandre og den offentlige lykken og all klininga) har slått opp, føler jeg at det er på tide med en påminnelse om hva forelskelse faktisk er.

Selvom jeg blir i dårlig humør av mennesker som mener at det er feil og usympatisk å tenke negativt (realistisk) av og til synes jeg skikkelig synd på Tony D i denne tunge tiden. Håper hun aldri leser dette innlegget eller noe som helst annet som folk har lirt av seg på sosiale medier i dag.

I følge wikipedia er forelskelse dette:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intenslykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen. Alle aldersgrupper kan bli forelsket, men følelsen kan være særlig intens i puberteten. Noen anser forelskelsen som en nødvendig drivkraft for å få og oppdra barn sammen.

Når man er forelsket produseres det fenyletylamin i hjernen. Fenyletylamin virker på samme måte som narkotiske stoffer. Så når en person er forelsket er personen ruset.

Forelskelsen uttrykker gjerne mer eller mindre overveldende følelser, enten det dreier seg om hemmelige, romantiske kjærlighetsdrømmer, seksuell tiltrekning eller blind lidenskap og forvirrende affekt. Følelsen likner derfor mer på forbigående galskap enn på fornuftsbasert eller selvoppofrende kjærlighet og vennskap, der det er vanlig med hengivende omsorg, medfølelseog trofasthet.

I følge meg er forelskelse dette (noe som går over):

Tone </3 Aksel

Tom & Katie/Nicole/Penelope

Heidi & Seal

Rhea Perlman & Danny DeVito

Katy & Russel

Chris & Rihanna

Gro & Katja

Justin & Gomez

Vanessa Og T Giertsen

Brad & Jennifer

Madonna & Guy

Bonnevie & Persbrandt

Arnold SWN & Maria S

Morten Hegseth & Sturla Berg Johansen (LOL)

Marte K og Haudemann, nei vent litt….

+++++++ Listen er uendelig.

Det er alltid de som er mest forelsket som ikke får det til mer enn noen skarve år. De som bare blir helt vanlig forelsket og helt vanlig gift og helt vanlig utvikler en everlasting love for hverandre de kan liksom henge i der til de går i grava.

Kanskje bra sex ikke er det samme som forelskelse allikevel? HÆH? (joda det er det)

Enough said.

Livet er ganske fett når man er forelska forresten. Men vitenskapen lyver ikke!

Man er forelsket med hjernen og man elsker med hjertet.

Lykke til alle sammen! (Neida)

Søvnparalyse! (Hypnagogia/living HELL)

Nighty niiight. Dont let the bedbugs bite.

Sov godt….

Jeg har en underlig greie av og til som jeg har hatt med meg i mange herrans år. Det er utrolig skummelt… Jeg har aldri har klart å sette helt ord på det, men etter litt research og litt prat med gode venner tror jeg at jeg er et stykke på vei.

Jeg skal prøve å forklare: Jeg sovner. Sover hårdt som faen. MEN så våkner hjernen. Uten at kroppen henger med. Så kroppen sover. Hjernen drømmer. MEN jeg er våken. Det er living hell.  Ubeskrivelig, sinnsykt skummelt! Jeg er selvsagt en av de som lider av kjempeskumle mareritt et harmonisk menneske ikke kunne sett for seg at gikk an engang. Og denne tilstanden opplever jeg nesten aldri når jeg drømmer noe fantastisk. Bortsett fra av og til kan man få orgasme i søvne, men det er et annet tema jeg skal ta for meg en annen dag.

ALT som er poteniselt skummelt suger jeg til meg. Har jeg sett en krigsfilm er jeg i krigen hele natten. Har jeg sett en skrekkfilm har jeg slimete monstre etter meg. Har jeg sett Tom Hanks ha HIV er jeg HIV-positiv hele natten. Ser jeg en komedie kan jeg til gjengjeld også le og humre meg igjennom natten, men det er ikke så viktig akkurat i dette innlegget. Ofte er det  altså gjengangermarerittene mine som dukker opp. Og her er  noen av de:

* Jeg har en massemorder i hælene, men klarer ikke bevege meg fortere enn i saktefilm.

* Jeg har ramlet ned i en grotte/grop full av slanger og kommer ikke ut. Slangene er også i sengen min og andre steder man bare vil ha kos. (ingen spøker om enøyde slanger godtas her).

* Barnet mitt er i fare og jeg kan ikke redde han

* Det er noen på vei inn på soverommet mitt med kniv

* Jeg er i et fly som skal kræsje

* Jeg drukner

Enkelt og greit har jeg sett ALTFOR mange skumle filmer i mitt lettskremte liv. Det hele begynte med at foreldrene mine satt ned i TV-stuen, mens jeg satt  ubevoktet mutters alene oppe foran en annen TV hver kveld og hadde full kontroll over de 15 kanalene vi hadde kjøpt . Hælvete starta med at jeg svitchet med fram til et satans program som het “Twilight Zone” som gikk på TV3. Der så jeg blant annet en jente med igjensydd munn, et gremlinsmonster som prøvde å bite over en flyvinge som bare én mann i flyet så og masse annet faenskap. Dessuten så jeg hele “Gremlins” en gang på barneskolen da jeg fortsatt var så ung at jeg ikke hadde snev av begrep om at de små jævlene ikke fantes i virkeligheten. Fantasien min løp løpsk og ingen terapaut i verden kan få meg til å slutte å få angst langt inni ryggraden når jeg ser noe på TV jeg synes er skummelt.

Ærlig talt begynner jeg å bli vant til å ha disse marerittene jevnt og trutt. Det kommer heldigvis såpass sjelden at det er ikke skummelt å gå og legge seg liksom. Men i forrige uke skjedde det. Det var hinsides jævlig. Problemet er dette:

Av og til opplever jeg marerittene som virkelighet. Ikke fordi jeg er psykotisk. Ikke fordi jeg er full. Ikke fordi jeg er klin gæærn, men fordi kroppen kommer inn i en helt ufattelig bedriten tilstand.  Altså: Jeg sover. Men jeg kan se rommet jeg sover i og såvidt åpne øynene. Det er LIVING HELL! Av og til kan jeg høre meg selv prøve å rope etter hjelp, men man klarer ikke bruke stemmen. Litt som når Rose (Kate) prøver å rope etter Jack (Leonardo) i “Titanic” når skipet har gått under og de drifter på ishavet og den frosne kroppen hans sakte synker til havsens bunn. Du har en stemme, men den virker ikke. Du er helt maktesløs. Det hjelper ikke å ha overdreven stor fantasi. Som meg. Som den gangen jeg drømte at jeg stod midt i en mørk skog og så på en skøytebane full av barnefamiler. Da det brått ut av svartskogen kom to brølende afrikanske løver og begynte å ete opp folka som koste seg. Den eneste måte å redde seg på var å løpe til hællvette vekk og da kom det selvsagt tusener på tusener av råtne, blodige zombier ut av buskene. Helt usaklig og teit drøm, men når du tror det er sant våkner man mildt sagt ganske svett og andpusten og lettet over at man ligger trygt under dynen og ikke lever i en psykothriller.

Fy fader! Du har altså mareritt, men du er litt våken. Akkurat så våken at du tror det skjer på ordentlig og så evner du ikke å røre en muskel. Ligger der som Michelle Pheiffer i skrekkthrilleren “What lies beneath” der Harrison Ford doper henne med et middel som gjør at hele kroppen blir 100% paralysert og lammet, mens hjernen fungerer som den skal.

Etter å ha luftet dette for noen venner viser det seg at jeg er ikke alene om denne greia her heller. Sånn er det ofte for meg. Hver gang jeg tror jeg har funnnet beviset for at jeg faktisk er riv ruskende gal og må beltelegges og shippes til Dikemark har jeg bare en eller annen liten greie som mange andre har også. Ikke alle. Men tydelig mange nok, for jeg har en bråte med venner og kompiser som kjenner seg igjen! Har prøvd å overtale sikkert 3 forskjellige terapauter om at jeg helt sikkert har en eller annen diagnose, men nei, nada, netjski, njet. Jeg er bare uheldig og forfugt av dritskumle ting.

Wikipedia sier så her:

Mardrömen

Søvnparalyse, også kalt hypnagogia, er en tilstand med midlertidig lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn.

Fysiologisk er tilstanden nært beslektet til paralysen som oppstår som en naturlig del av REM-søvn. Søvnparalyse oppstår når hjernen våkner fra en REM-tilstand, men kroppen fortsetter å være paralysert. Dette fører til at personen er lys våken, men er ute av stand til å røre seg. Personen kan også oppleve hallusinasjoner, både via syn, hørsel og berøring, samt fornemmelser og overbevisninger f.eks. om at noe ukjent er tilstede i rommet.

Et fåtall kjenner begrepet søvnparalyse, noe som kan gjøre det til en veldig skremmende opplevelse all den tid man ikke vet hva det er.

Som oftest tolker pasienten søvnparalysen som et mareritt eller en drøm. Hallusinasjoner av uvirkelige gjenstander og skapninger i et ellers kjent soverom vil støtte denne konklusjonen.

Søvnparalyse oppstår under REM-søvn for å unngå at kroppen manifesterer bevegelser som oppleves i en drøm, for eksempel å unngå at man rører på føttene hvis man drømmer om å løpe.

VRÆÆÆÆÆL i natta!

❤ ❤ ❤

Supersize VS Superskinny

Å være feit er et fysisk uttrykk for noe mange anser som en psykisk svakhet.

ikke å være dum, men å bære på  et psykisk ukontrollert handikap. Anorexi er et tegn på viljestyrke. Å være overvektig er et tegn på mangel av ryggrad. Å være overvektig er faen meg en dødssynd!

Her er et par ting jeg har fått høre av både kjente og ukjente rett etter jeg har fått barn og fortsatt ikke kommer inn i olabuksene fra 2008 fordi jeg ikke har evnet å gå ned  de restrende 12 kg:

– Du er utrolig vakker, synd du er så jævla feit. (Fremmed mann utenfor et utested i Oslo).

– Hva er det som skjer med deg a Suzanne? Jeg synes du bare blir feitere og feitere for hver gang jeg ser deg! (Kompis i middagsselskap hjemme hos meg).

– Trodde du hadde fått barn allerede jeg, men du ser jo ut som du skal ha en til (mannen i kiosken på hjørnet).

– Hva er dette for noe tull (rister meg på flesket) du trenger å komme deg ut og løpe litt (Onkel i familieselskap).

– Hvis du bare hadde gått ned 10 kilo hadde jeg gifta meg med deg (Gammel sjef).

Vet ikke om jeg trenger å påpeke at samtlige av disse motiverende komentarene var velmenende råd fra menn.

I dette antrekket møtte jeg en mann utenfor et utested i Oslo som mente han gjorde meg en tjeneste ved å fortelle meg at jeg var feit. Så feil kan man ta. Som dere ser er det et stk meget fornøyd kvinns som står og glorer seg til på bildet. Bra han hadde vett til å dra meg rett ned av min kjepphøye hest.

Jeg hørte en fantastisk kjærlighetshistorie her forleden. Den gikk sånn her: Det var en venninne av en venninne som hadde vært feit hele livet. En av de  jentene som av ymse grunner var tykk  allerede som barn. En av de jentene som bare ble større og større i volum jo eldre hun ble. En av de som ikke ristet av seg det berømte “valpefettet” da hun vokste opp og levde et liv deretter. Et liv der hun ble mobbet, skammet seg og valset rundt i verden med tanker om at hun var mindre verdt enn alle andre. Nitriste greier enkelt og greit. Hun hadde aldri hatt kjæreste, ikke engang hatt sex.

Ingen tvil om hvilken fasong som er å foretrekke av disse to, men hvor mye skal man tåle å høre av velmenende råd fra folk som strengt tatt ikke vet et plukk om dine årsaker for å være enten den ene eller andre varianten?

For i denne gudsforlatte verden er det faktisk slik at for mange med et utseende som ikke passer helt inn i normen må man enten bli så gammel at potensielle partnere har vokst av seg tankene om at sin utkårede må ha et spesielt utseende før man får oppleve tosomheten, eller så må man finne seg et menneske med en fetisj for overvekt. Man kan også tørre å håpe at man kan treffe en som er så godt oppdratt av de faller for det mennesket du er og ikke den kroppen du har. Men de er det ikke så altfor mange av.

Uansett: da denne jenta jeg ble fortalt om nærmet seg tretti år bestemte hun seg for å prøve gjøre noe med sin noe med sin livslange overvekt. Og det virket. Hun gikk ned over 40 kilo og vips der stod det en drømmemann som endelig SÅ HENNE. Vekt borte = synlig.

Lykken er komplett. De blir kjærester. De gifter seg. De blir gravide og sim salabim! Den tidligere tjukke, ensomme, skamfulle  jenta som ingen menn engang vurderte har fått alt en helt vanlig jente kan drømme om. Det eneste som skulle til var å gå ned i vekt slik at kjærligheten kunne komme til henne også. Hun måtte ned i vekt for at han skulle se henne. Den setningen har brent seg fast i skallen min. Det er noe av det fineste og tristeste jeg har hørt i hele mitt liv.

❤

Men det fineste av alt var at hun etter to graviditeter og noen år hadde lagt på seg alle kiloene igjen. Det var som om de var ment for å være hos henne. De måtte bare vekk noen år for at hun skulle bli vurdert som en potensiell partner av noen. Mannen hennes er like lykkelig som da hun veide 40 kilo mindre, han hadde jo allerede sett henne og da spilte det ingen rolle hvilken størrelse hun var. Søtt som sukker.

Nå er det sikkert mange som tenker at man skal da for faen ikke veie 40 kilo for mye og herregud han er sikkert bare bondefanga. Fy skam henne og hun er usunn, og stakkars unger som må vokse opp med en mor som sikkert kommer til å dø tidlig osv osv. Jeg bare hører hylekoret av sylslanke hissigpropper som sitter hjemme med røde roser i kinna etter en god to mils tur i marka og forakter folk som ikke er like sterke i viljen eller motiverte som de selv.

Og så alle de “naturlig tynne” som klarer å bli indignert på sine egne vegne hver gang noen står frem og prøver å kjempe et slag for at overvekt til en viss grad kanskje ikke er så himla farlig og usunt som alle skal ha det til. Man kan mene hva man vil om hvordan det ser ut rent fysisk, men kom ikke her og fortell meg at verken Marte Krogh med sine velmenende råd om å “ta seg sammen” eller den gjengse nordmann egentlig er utstyrt med en slik omsorg for fremmede tjukkaser at de ønsker de et sunnere liv. Folk bryr seg stort sett om seg, sitt og sine egne.

Når de moralske pekefingrene strekkes ut i histen og pisten til hardtarbeidende damer med 4 unger som river de i beina med hjemmelagede kjøttkaker på komfyren og 90 kilo tømmerstokklegger og låvedør-ræv får jeg utrolig vond smak i munnen.   La folk være litt i fred! Ingen vil være hverken usunn eller slite med livsstilssykdommer. Og ingen vil bli inspirert av  usaklig kritikk.

Til tross for at det bare er en selv som kan gjøre noe med det når alt kommer til alt så la nå problemet ligge der det hører hjemme. Nemlig mellom fastlegene og den potensielle pasienten som ønsker hjelp til et lettere liv. Du dauer ikke av å være litt feit. Du plager heller ingen som  har vettet i behold om du ikke er slank nok.  Jeg er sikkert ikke den eneste som hadde en bestemor som døde godt over 80 år med sikkert 30 kilo “for mye” å drasse på. Hun rakk å leve et helt liv hun. “Før om åra var ingen feite, da var alle sunne og slanke og tok vare på seg selv og var i mer aktivitet”. JA VEL. Så finn deg en jævla tidsmaskin da og bli der. Det er på tide å tenke nytt.

Menneskekroppen fungerer helt fint selvom du sprenger en bukseknapp og lever livet ditt i en fasong som viker fra idealene tynn, slank, sterk eller gjennomtrent. Jeg hevder ikke at sykelig overvekt er noe å hause opp, rose eller  ignorere. Man må anerkjenne at folk trenger både hjelp og gode råd, men slik jeg ser det er selv de tapreste forsøk på å inspirere folk til å “elske seg selv slik man er” dødfødte så lenge kroppsidealene går fra “heroinchic” til “tynn” til “trent” til “sterk”. Dette er tilnærmet uoppnåelig for folk flest.

Dagens antrekk

Look what I can do!

Look what I can do!

Jeg sa tidligere i dag at jeg skulle si et eller annet om hva jeg mener om folk som sparker nedover. Jeg ombestemte meg og tenkte heller å legge ved en link. En video av jenta som får meg til å le og dæve av skrekk uansett hvor mange ganger jeg ser henne. 

Enjoy

Enjoy!

Tid for å kvinne seg opp!

Først vil jeg bare si at det er helt enormt fantastisk at nesten 20.000 mennesker klikket seg inn på bloggen min i går!

Tilbakemeldingene på innlegget om min avasjon for fellesdusjing har vært enorme og jeg har gjort meg opp en hel del tanker om dette med å ha et kommentarfelt eller ikke. For i mitt første møte med kommentarfeltet må jeg si at jeg har gått inn og ut av småsjokk og overvelmende glede.

Dette skal jeg skrive litt mer om senere i dag for MAKAN til overvelmende mange som kjenner seg igjen både litt, endel og 100%! Det er jo flott for en helt fersk blogger.

Så er det alle de som egentlig ikke skjønner hva jeg peset med gjennom hele barndommen, men som forstår at noen sliter med ditt og andre sliter med datt. Og til sist et knippe mennesker som ble så provosert og irritert av min barndomsangst at de fikk behov for å hisse seg opp og dokumentere sin forakt for andres engstelser.

Jeg er stor fan av å la kommentarfeltet stå åpent så langt det ikke blir truende eller skummelt eller helt over the top usaklig og provoserende, så fortvil ikke. På bloggen min kan dere slenge nesten så mye dritt dere bare vil.

Men dere kommer bare til å inspirere meg til å skrive om dere. Åååhh, HERREGUD så provosert jeg ble av et par av tilbakemeldingene jeg fikk her i går. Folk som mener at en 7-åring med komplekser er pysete for eksempel. Jeg har ett og annet og melde den veien. Mildt sagt.

Jeg hytter med denne neven til alle som sparker nedover.

Hvordan forholder andre seg til din angst?

Hva er det mest sårende du har fått høre når du åpener deg til noen?

Hvorfor er det så vanskelig å sette seg inn i andres engstelser om man ikke har de selv?

Dette skal jeg skrive litt mer om i ettermiddag, så stay tuned!