Mitt første møte med HIV

Denne historien er kanskje ikke mitt aller første møte med HIV, for jeg er tross alt født i 1981 og alle som er født på 80-tallet husker historien om Odd Kåre Rabben. Han nydelige lille blonde gutten som ble diagnostisert med HIV i 1985 etter at han hadde blitt smittet gjennom et infisert blodprodukt som han trengte fordi han hadde hemofili. Jeg synes fryktelig synd på Odd Kåre husker jeg. Samtidig synes jeg han var kjekk. Så da jeg måtte trekke en tann som 9-åring døpte jeg bamsen jeg fikk av tannlegen for Odd Kåre Rabben.

Husker jeg for ca. 13 år siden jobbet som internbud i regjeringskvartalet med en som het Leif. Han var nesten to meter høy og utrolig blid.  Hvis jeg ikke tar helt feil fikk han HIV en gang på 80-tallet. For some reason var han fortsatt i live i 2001. For alt jeg vet er han det enda. Det håper jeg. Han plystret ALLTID på fete låter og var oppriktig talt et av de blideste mest hyggelige menneskene jeg har hatt rundt meg på en arbeidsplass.

Etter å ha jobbet med han i rundt ett år fikk vi alle snusen i hvorfor han bare jobbet 50 prosent. Han var HIV-smittet. Det var sinnsykt ubehagelig og skummelt og jeg startet med en gang analysene om hvor mye hudkontakt jeg hadde hatt med han og eventuelt om jeg hadde spist av tallerknene hans, tatt en slurk av brusen hans og ikke minst lurte jeg på om de barbersårskorpene han hadde i fjeset var smittsomme når jeg hadde gitt han klemmer. For han var en fyr som ga klemmer og som man ville klemme. Helt frem til da hvertfall.

En gang fikk han hosteanfall ved kopipapirkassene og jeg stoppet opp og glodde som en livredd jævla idiot. Så for meg dødsbakteriene suse rundt i rommet, lymfeknutene hans holdt på å eksplodere i nakken på han. Jeg gikk i bane rundt stakkaren i stedet for å hjelpe han opp der han knelte ned i en slags gisp etter luft. Vi fikk øyekontakt mens jeg rygget vekk fra hele scenariet med angst i mitt patetiske, ignorante tryne.

Dagen etter lå det lapper med informasjon om hvordan HIV smitter på alle pultene våre. Ikke minst stod det hvordan HIV IKKE smitter.

Jeg vet ikke om det var hendelsen dagen før som gjorde at han la lappene til oss eller om det var all hviskingen og tiskingen, men gudene skal vite at jeg skammer meg til dags dato og skulle ønske jeg ikke hadde vært så stygg og redd.

Sannheten var at jeg visste allerede hva som stod på den lappen. Jeg var fullstendig informert og opplyst om hvordan HIV smitter og ikke smitter. Allikevel når jeg hadde en kollega som var smittet ble jeg redd. Når han holdt på å kollapse foran meg ble jeg redd. Når han kikket opp på meg med rødsprenge øyne som sa “ikke være redd for meg” og begge hendene i bakken, snudde jeg meg vekk. Det stigmaet som følger med HIV-smitte tror jeg selv nå 13 år senere henger hardt ved.

I lys av å akkurat ha sett de 3 episodene med Jonas Gardells “Tørk aldri tårer uten hansker,” håper jeg serien blir obligatorisk pensum på alle ungdomskoler i landet. For et mesterverk!

Nå før julen vil i hvertfall denne grinchen bare hilse og si: It is bad enough that people are dying of AIDS, but no one should die of ignorance.  ~Elizabeth Taylor

Vær varsom! Det er livsfarlig å leve.

Jeg liker lister. De er så lettfattelige. Jeg er som tidligere nevnt mye redd. For det meste.

Her er min liste over ting i livet du bør og skal frykte. Rangert fra mest skummelt til minst.

*Kreft

*Hjerteinfarkt

*Slag

*Bilulykker

*Blindhet

*Døvhet

*Fedme

*Sult

*Krig

*Terror

*Voldtekt

*Blind vold

*HIV

*Demens

*Kidnapping

*Drukning

*Mord

*Paranoia

*Synlig politi på utesteder

*Kanel

Krig og fred og sånn

Heja BLOGGEN!

Etter en snau uke med både jobb og ferie i Israel er jeg hjemme igjen. Landet er fantastisk. Ja, Tel Aviv i det minste. Jeg er inneforstått med at det ikke er like fryd og gammen på vestbredden og i Ramallah. Dette skal jeg skrive mer om ved en senere anledning. Temaet er litt for stort for den slitne skallen min i dag. Men tro meg det kommer. Gleder meg allerede til å bli henrettet mentalt av de som er uenige med meg.

Jeg skulle gladelig tatt et par uker til der borte. Fantastisk vakre, snille, åpne, gjestfrie herlige mennesker. Mat som var så god at hvert måltid jeg hadde gjorde meg så lykkelig at øynene rullet bakover i skallen på meg, og ikke minst et land med fantatisk historie og sjel. En dagstur til Jerusalem på den syvende dagen av Hanukka fikk både meg og venninnen min helt oppløst i tårer. Vi stod ved klagemuren omringet av religiøse mennesker fra alle religioner og hørte nydelig jødisk sang, så solen gå ned bak “dome of th rock” og stappet lapper med bønner og håp for fremtiden inn i de små sprekkene i muren. Det ble emosjonell overdose for oss begge og tårene rant, mens vi kjente på historien til de eldgamle mursteinene vi stod på. Helt fantastisk.

Det var jo litt av et tidspunkt å reise bort på. Har aldri fått så mye forespørsler i mitt liv om å få mene noe om kroppshysteridebatten (og den er jeg meget opptatt av.) Litt dumt at jeg ikke fikk deltatt videre i debatten, mens den stormet som verst. Samtidig var det et perfekt tidspunkt å ta en reise som gir en litt perspektiv. Israel er et land man kjenner på kroppen. Man blir preget av både den pågpende krigen og sjelefreden som oppstår når en er der. Før jeg dør skal jeg sørge for at jeg eier et hus der borte så jeg kan dra dit hver sjans jeg har.

Jeg skal legge ut et album fra reisen så fort som mulig! Jeg og min gode venn Priscila har bokstavlig talt nesten ledd og spist og drukket oss i hjæl. På den gode måten. Dessuten har jeg innsett at jeg har ekstremt draget på menn fra midtøsten. Dritkjekke er de også. Hodet mitt har spunnet rundt som Linda Blair i Excorsisten flere timer daglig fordi det var så mye fantastisk å se på.

Til det forrige innlegget mitt som tok fullstendig av har jeg tre kommentarer:

*Satan i gatan

*Det er greit at dere synes jeg er feit og kan takke meg sjæl.

*I tillegg til å være ond og misunnelig har jeg også en tendens til å være mannevond.

Jeg kan jo også legge til at hadde jeg ant/mistenkt at innlegget skulle ta fullstendig av rundt halve kloden hadde jeg ventet noen uker med å skrive det. Alle nybakte mødre fortjener jo litt fred og ro etter virkelighetens skjærsild: fødsel.

Det er uansett tydelig at temaet rundt kroppsfokusering VS sunnhet/helse i det minste er meget betent og at det fortjener noen runder til i samfunnsdebatten.

Nå skal jeg steike en gjenforeningsgrandis med ekstra ost til meg og sønnen min og lage en iskald mugge med funlight med appelsinsmak og isbiter!

KLEM