Sceneskrekk og PR-kåt i ett

Jeg er ikke så glad i å bli kalt PR-kåt fordi det høres ut som om man nyter så hardt å bli sett. På en måte gjør jeg jo det, men det er i all hovedsak fordi jeg er så innmari glad i å bli hørt. Radio er mitt favorittmedie. Du kan preike så mye du vil, bli hørt av vanvittig mange og slippe den forfengelige, selvbevisste mareritt obsession greia man får av å bli filmet. But a guuurls gotta do what a gurls gotta do. Å lage TV-serien Bloggerne er oppriktig noe av det smarteste og gøyeste jeg gjorde i hele 2013. Nå har jeg jo blitt vant til å bli filmet! De første gangene jeg skulle bli det holdt jeg på å krepere. Og gå inn i angstpsykose samtidig.

Men selvom jeg er svær i kjeften, langer ut mot folk både her og der om de provoserer meg, tar i mot mengder med kjeft og hets fra folk som er uenige hver uke er det en ting som får meg til å skjelve i buksene enda. Å holde foredrag. 

På toppen av dette har jeg fått noen hendvendelser om å holde foredrag jeg simpelten ikke kan si nei til. Det er FOR bra for biznizzen. Og ikke minst smigrende at noen gidder å høre på meg prate om de tingene jeg kan best.

Bilde

Et flott bilde av meg fra da jeg satt i panelet hos godeste Tørnquist. Ser du nervene? Hehhehehe….

Men bortsett fra yoga-teknikker, valium eller alkohol. Hva gjør man med foredragsnerver? Jeg kommer meg helskinnet igjennom, men ser frem til den dagen jeg kan ha holdt et foredrag uten å ha hatt lyst til å schpy først. 

Mitt mål er å bli så full av meg selv, selvsikker og cold as ice at jeg må hoppe i strikk for å kjenne nervene dirre. Jeg er drittlei nerver. De spiser meg opp.

Suzie